LESEEKSEMPLAR

Pacific Crest Trail - 150 dager på fottur i USA

Lise Kristine Viken

En drøm blir til

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart syv år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Sjokket var stort da jeg gikk på vekten og den viste 110 kilo. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken «Wild» av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.

Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
På Internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.

Innledning

Det er veldig fristende å bli i sengen når klokken ringer 0400. Jeg vurderer å late som om jeg er blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod, tåredryppende historie, noe som gjør at alle får sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kan reise.
Men jeg gjør ikke det. Å trekke seg hadde vært umulig. I alle fall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.

Min datter kjører meg til Flesland. Idet jeg snur meg for å gå, rekker hun meg fem konvolutter. -Ikke les dem nå, sier hun. Jeg gir henne en siste god klem. Det skal gå nesten seks måneder til vi sees igjen.

På Gardermoen må jeg vente i flere timer. Flyet til Los Angeles går ikke før sent på ettermiddagen. Jeg tar frem konvoluttene og legger dem i rekkefølge. Hun har skrevet en melding på hver av dem.

Brev 1: Kjære Lisemor, her har du fem brev som jeg har skrevet til deg in case of emergency! Har du hjemlengsel en plass der ute i villmarken? Les...! Begynn med dette!

Brev 2: Hjemlengsel?

Brev 3: Min snille søte mamma. Er det på tide å åpne dette brevet?

Brev 4: Lengter du hjem?

Brev 5: Siste brevet. Sikker på at du vil åpne det nå?

Jeg legger brevene tilbake i sekken. Allerede tredje dagen åpner jeg det første.

Dag 1 - 13. april

Pacific Crest Trail (PCT) kalles ofte Nord-Amerikas tøffeste fjelltur. Den starter ved det lille tettstedet Campo, som er kjent for nettopp det; å være det sørlige startpunktet til PCT. Punktet er markert med et monument. Det er her jeg befinner meg 13. april 2017, på grensen mellom USA og Mexico. Sammen med noen få andre håpefulle stiller vi oss opp etter tur til fotografering, for å forevige øyeblikket. Det er mistenkelig stille her. Jeg ser ikke noe til Border Patrol heller. En ganske så kraftig mann tar på seg sekken og begynner å gå. Konen står igjen og ser bekymret ut. -Jeg gir han fire dager, sier hun.

Jeg tar farvel med Pauline og Bjørn, mine første av mange "Trail-Angels". Kvelden før hentet de meg på flyplassen i San Diego. I dag har de kjørt meg til grensen.

Så står jeg her, alene og forlatt. Går jeg fem meter sørover, kan jeg ta på den beryktede muren. Mur er vel å overdrive; heller et plankegjerde som ser ganske shabby ut. Tankene mine går til alle de tusener av mexikanere som hvert år risikerer livet for å komme seg over til USA. De fleste betaler høye summer til kyniske menneskehandlere som bryr seg fint lite om de overlever turen eller ikke. Mange bukker under av tørst i dette tørre og ugjestmilde klimaet. Jeg lurer på om en høyere, mer solid mur vil løse problemet. Vil strømmen av fattige mennesker på jakt etter et bedre liv stoppe opp? Eller vil menneskesmuglerene finne nye metoder? I følge tall fra The Department of Homeland Security, har antall imigranter gått ned de siste årene. Takket være iherdig innsats fra Border Patrol. Mon tro hvordan det føles å ha brukt alle sparepengene sine til å betale smuglere, foreta den farefulle ferden over grensen, for så å bli møtt av Border Patrol og eskortert tilbake til Mexico neste dag.

Jeg begynner å gå. Foran meg ligger 4.265 kilometer, gjennom California, Oregon og Washington til grensen ved Canada. Hundre meter nede i bakken treffer jeg igjen den kraftige mannen. Han ser svett og sliten ut. I hånden har han mobiltelefonen. Jeg lurer på om han har tenkt å ringe konen allerede.

Jeg har ikke gått mange meterne før jeg ser den første slangen. Den er gråbrun og går i ett med landskapet. Det er så vidt den er synlig. Utfra størrelsen mener jeg at det ikke er en av de beryktede klapperslangene. Denne er stor og feit og ligger helt rolig. Jeg tenker at den er sikkert dau, men bryr meg ikke om å sjekke.

Landskapet er ørken. Det er tørt og karrig, men forholdsvis frodig, siden det har vært mye nedbør i vinter. Jeg har printet ut kart som jeg fant på nettsiden til pcta.org, en side som har mye informasjon til alle som går Pacific Crest Trail. På kartet er det informasjon om hvor en finner vann. Men det er ingen garanti for at det er vann der. Kildene tørker ut i løpet av sesongen. Senere får jeg vite at i tørre sesonger pleide frivillige å legge ut vanndunker i dette området. Det ble det slutt på da Border Patrol mente at illegale mexikanere, som krysset grensen, forsynte seg av disse dunkene som kun var beregnet på de som går Pacific Crest Trail. Det er tøffe kår.

Etter cirka fem kilometer begynner sekkens tyngde å merkes. Jeg er usikker på hvor mye den veier, men mistenker en vekt på nærmere 20 kilo. Den blir tyngre og tyngre, men jeg mister ikke motet.

Det er ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Utover kvelden registrerer jeg at flere har satt opp telt like ved stien. Jeg velger å gjøre det samme og finner en liten flekk akkurat passe stor til teltet mitt. Det føles trygt nok.

Første dag ender etter 22 kilometer. Da er jeg så sliten at jeg ikke orker å gå en meter til. Jetlag gjør det ikke noe bedre. Jeg lurer på hvordan det blir å sove i telt alene i USA. En ting er å ligge på Hardangervidda med sauene, men nå ser jeg for meg banditter med pistol som herjer i fjellene, klare til å angripe enhver som våger å sette opp telt i deres område.

Jeg er utslitt og beina er såre. Det blir ikke aktuelt å lage middag. Alt jeg ønsker er å krype ned i posen og stenge verden ute. Plassen jeg har funnet er ganske fredelig, med unntak av helikoptere som stadig flyr lavt over meg. Egentlig ikke så rart, jeg er bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert av Border Patrol.

Lyst til å lese mer? Bestill boken i dag og få den i posten om 2-3 virkedager. Trykk på linken under.