Heretter trenger jeg ingen

Lise Kristine Viken 

Innledning

Maja 2007 

Noen dager stemmer ingenting i hodet hennes. Tankene surrer rundt som forvirrede fluer i den første vårsolen. Hjernen klarer ikke å fokusere. Sakte vokser det frem et grufullt mørke der alt er svart og gjennomsyret av hat. Hvor lenge er det siden han dro? Pakket tingene sine og reiste fra henne? Ikke ett ord til farvel. Bare borte. Intet forvarsel. Tomme skap. Til og med sofaen var borte. Den hadde hun uansett aldri brydd seg om. Men når den ikke er der lenger, er det ubegripelig. Hun vil ha den tilbake, sammen med han, hennes største kjærlighet. Men nå skulle hun være uten han. Han skulle bli en fremmed for henne. Om han nå bare kunne svare på tekstmeldingene med noe annet enn «kanskje» og «vi får se». Hun trenger noe håndterlig, noe hun kan bruke og som kan gi henne det håpet hun så sårt trenger. 

Telefonen plinger fra salongbordet, men det er ikke han denne gangen heller. Det lokale kjøpesenteret vil opplyse om det nært forestående salget som starter om få dager. Som om hun bryr seg om det. De kan ha så mye salg de bare vil, hun kommer ikke til å være der. Hun har mer enn nok med å håndtere dette mørket som hadde sneket seg inn i henne igjen. Psykopat. Det var det legen hadde sagt. «Du har psykopatiske trekk», sa han. «Jo før du aksepterer livet ditt med denne diagnosen, jo bedre. Det finnes hjelp å få. Innleggelse, piller, samtale-terapi. Du kan lære å leve med det, men da må du ta kontroll.» Men i dag har hun ingen kontroll. Hun er overtatt av en mørk skygge som har infiltrert systemet hennes. Hun er et hjelpeløst offer og det finnes ingen som kan redde henne. Skyggen er kreativ og oppfinnsom. Hva kommer den til å pønske ut denne gangen? Det begynner alltid med «research». Det er de samme spørsmålene som dukker opp. Hvor er han? Hva gjør han på? Hvem er han sammen med? Sjalusien vokser med skyggen. Sammen borer de seg inn i nederste ryggvirvel og jobber seg oppover, og overtar hjernen. 

Hun søker opp navnet hans. Det er fremdeles den samme adressen, og det samme telefonnummeret, det som han har blokkert henne fra. Nå vet hun hva som må gjøres, skyggen har bestemt seg. Hun må oppsøke han, konfrontere han. Når hun setter seg i bilen, har det rukket å bli mørkt ute. Veien kan hun utenat, men hun må ikke komme for nære, må ikke bli oppdaget. Bilen parkerer hun i en sidegate noen kvartaler fra huset hvor han bor. De mørke klærne og luen som er trukket godt ned over hodet gir beskyttelse og et skjold av anonymitet. 

Sakte nærmer hun seg lyset som flommer ut fra stuevinduene. Har han trukket for gardinene denne gangen tro? Det er ikke lenge siden hun var her sist. Kanskje han har glemt det? Kanskje han slapper av og tror at han endelig er kvitt henne? Hun hører latteren før hun ser henne. Damen med det lange lyse håret som sitter i sofaen. Hennes sofa. Hvordan våger hun? Hvem har gitt henne tillatelse til å sitte der som om det var hun som eide sofaen? Rolig beveger hun seg litt nærmere, vil se bedre. Må vite mer. Hvem er hun? Hva gjør hun der? Sjalusien er som en mørk, seig klump som setter seg fast i ryggmargen. Hun kjenner at hun hater denne ekle, ufordragelige, fremmede skapningen som sitter og ler i hennes møbel. Nå lener hun seg tilbake. Setter seg godt til rette og smyger seg inntil han som en liten, motbydelig slimete ål. Han lar det skje. Åpner armkroken sin for dette vesenet. Tar på henne. Ler sammen med henne. 

Skyggen er for sterk. Hun klarer ikke mer. Alle rasjonelle tanker er borte. Fortumlet sjangler hun bort fra det grusomme synet i vinduet. Beina skjelver. Hele kroppen rister. Lammet av sjokk. Bilen hans står perfekt parkert på parkerings-plassen, rygget omhyggelig inn i det lille området som er tilegnet hans bil. Forsiktig lener hun seg inntil den. En konfrontasjon er umulig. Ikke når vesenet er der. Hun vil ikke vise svakhet når det er andre til stede. Sakte bøyer hun seg ned på huk. Tårene strømmer nedover kinnene og drypper på bakken som små regn-dråper. Hun faller ned i grusen og blir liggende som hun var døddrukken, frarøvet enhver kontroll over seg selv. Nevene knytter seg rundt småsteinene. Nærmest i transe løfter hun hånden, full av grus, oppover langs skjermen på den blå mazdaen. Det lager en skarp skrapelyd, men ikke høyt. Hun fortsetter over panseret. Grusen blir som peeling for henne. Hun masserer og skrubber. Vil fjerne alle porer. Hardere og hardere gnir hun. Finner noen større steiner. Det blir et kunstverk med avlange, rette og dype arr. Store kruseduller uten mål og mening. Bilen får gjennomgå noe som egentlig skulle vært hennes fysiske smerte. 

Hun er ferdig. Alt hun makter er å halvt gå, halvt sjangle, tilbake til sin egen bil. Hodet er tomt. Hjernen klarer ikke å fokusere. Fortumlet setter hun seg inn og vrir om nøkkelen. 

Neste morgen våkner hun med en følelse av at noe har skjedd. Noe hun ikke klarer å gripe fatt i. Hendene er røde og opphovnet, men hun forstår ikke hvorfor. Barna som leker bringer henne ut av dvalen. Lyden av hennes herlige barn. De to hjerteknuserne. Ute skinner solen, det er helg og hodet og hjertet fylles med glede og varme. Borte er alt det vonde fra kvelden før. Visket bort like lett som «delete» på tastaturet. Hun erindrer det ikke. Det er fortrengt langt bak i hjernen hennes et sted. 

Etter en lang og god frokost med de to skjønne, ringer det på døren. Eldstemann åpner og roper: «Mamma, du må komme.» Utenfor står det to uniformerte politimenn. De vil vite hvor hun var kvelden før. Hun skjønner ikke hva de mener. Hun var hjemme med døtrene. De kan da ikke tro at hun har latt dem være alene? Hun er overbevisende, sjarmerende, livlig. Det faller naturlig for henne. «Noen har vandalisert bilen hans», sier de. «Grus og stein har ripet opp lakken. Den må kondemneres. Helt ødelagt.» Politimennene tror hun står bak. Hun har jo truet han før. De gir seg ikke, er pågående og vil tvinge henne inn i løgnene sine. «Arrester meg da», sier hun. «Bevis det. Lag sak. La barnevernet ta barna. Det er det dere vil, ikke sant? Kanskje han har gjort det selv? Prøver å sette meg i et dårlig lys, få meg til å fremstå som en dårlig mor? Han har truet med å ta barna før. Har dere ikke lest saken? Komme her og beskylde meg. Jeg kan ikke begripe det, jeg er en god mor, jeg gjør alt for mine barn. Jeg har aldri skadet noen.» Tårene triller. Hun er sønderknust over de grove beskyldningene. 

Mennene kjører sin vei og skriver sine rapporter. De kan ikke forstå at den lille, søte damen med de to hjerteknuserne kan ha gjort noe slikt. Han har nok gjort det selv. De henlegger saken. 

Maja 2008 

Maja våkner sakte og glir ufrivillig ut av den behagelige drømmen. Hun var sammen med han. Hennes store kjærlighet, hennes første. De hadde truffet hverandre i ungdomstiden, da hun begynte å gå på bygdedans etter at hun var konfirmert. Alle gjorde det, det var regelen, ingen unntak. Fest og moro hver lørdagskveld, og syndsforlatelse neste dag i kirken. 15 år og ukysset. Sjenert. Flau overfor guttene. Heldigvis hadde hun en god venninne som hadde «lånt» et par flasker Hansa pils fra kjøleskapet hjemme. I skjul bak det store, røde festlokalet hadde de drukket hver sin flaske i smug. Væsken var brun og luktet ikke godt. Smaken var ubehagelig. To slurker øl, og så en slurk cola, det var slik de fikk det i seg. Unge og lovende. Ingen klare fremtidsplaner, bare her og nå. Ikke noe annet betydde noe. Sigarettene kom frem, de hadde spleiset på en tipakning prince mild. Verden lå for deres føtter, og de var klare til å erobre den. 

Hun glemmer aldri første gang hun så han. Den lyse luggen, de snille øynene, litt alvorlig, dongeribukse med hull på begge knærne. Han var noen år eldre enn henne. Hadde «lappen». Med en øl innenbords følte hun seg uovervinnelig, lett og lystig. Borte var sje-nanse og komplekser. Han satt på den høye muren like ved inngangen til lokalet. Da hun gikk forbi, ropte han på henne, hadde ventet på en anledning. Ord var ikke nødvendige, han dro henne ganske enkelt inntil seg og kysset henne forsiktig på munnen. Hennes første kyss. Nølende gjengjeldte hun kysset så godt hun kunne. Pirrende og uvante følelser vokste frem. Han kysset henne igjen, denne gangen litt hardere. Maja var fortapt. Det skjønte hun raskt. 

Resten av kvelden vek hun ikke fra hans side en eneste gang. Og da bandet spilte en siste rolig «slow», dro han henne ut på dansegulvet og kysset henne igjen og igjen mens de beveget seg sakte til musikken. «Hvor har du vært i hele mitt liv», hvisket han i øret hennes. Fortumlet av øyeblikkets beruselse klarte ikke Maja å svare. Alt hun kunne gjøre var å klamre seg til han og håpe at tiden ville stoppe. Da de endelig klarte å løsrive seg, lovet han å komme tilbake neste gang det ble arrangert dans i hjem-bygda hennes. 

Ukene ble til måneder. Det ble flere danser på lokalet. Og hver gang ventet hun på han. Forgjeves, han dukket aldri opp. Kjærlighetssorgen slo henne fullstendig ut og tappet henne for alle krefter. Ingenting betydde noe lenger, hun var ingen uten han. Hvor var han? Hvorfor kom han ikke til henne? Tiden gikk og hun entret tyveårene. Og så, en dag da hun minst ventet det, stod han foran henne igjen. Hun hadde motvillig blitt med jentegjengen ut på byen den kvelden. Jobben som servitør på en av Bergens hotteste restauranter krevde sitt, hun var sliten. Men hun hadde latt seg overtale. Sjokket over å se han igjen ble fort erstattet av varme følelser og hun stilte ingen spørsmål om hvorfor han ikke hadde dukket opp den gangen for flere år siden. Ikke tilbød han noen forklaring heller, men da han kysset henne, glemte hun alt og lot seg rive med. 

Sakte skyver hun minnene til side. Det er noe som ikke stemmer, det er for stille i huset. Så husker hun det, barna er borte. Sommerferien begynte for noen dager siden og de skal tilbringe to uker sammen med han, deres far. Og Kjersti. Bare tanken på henne frembringer smerter i magen, og en kvalme brer seg oppover halsen. Damen med det lyse håret, damen som har stjålet livet hennes. 

Maja løper ut til toalettet, klarer ikke å hindre innvollene fra å vri seg og alt kommer opp som en vond og smertefull klump. Tårene kommer av seg selv og hun ligger i fosterstilling på badegulvet, mellom en forlatt lekebamse og hennes egne klær som har havnet i en haug på gulvet. En kraftig eim slår henne i nesen. Det lukter skarpt av noe som minner om de gangene hun var sammen med barna i skogen og grillet pølser. Bål, det lukter bål. Hodet er i kaos. Hun klarer ikke å sortere ut hva hun gjorde dagen før. Det siste hun husker, er at hun koste seg med et glass vin og planla hvordan hun skulle komme gjennom de neste to ukene alene. Gikk tidlig til sengs. Det er hun ganske overbevist om. Men klærne på badegulvet kan tyde på at det har skjedd andre ting. Fikk hun besøk av skyggen i går? 

Desperat raver hun rundt i huset på jakt etter flere spor. Et knust vinglass, rødvinsflekker på sofaen, ytterdøren halvveis åpen, svartsvidde gummisko i entreen. Hva har hun gjort denne gangen? Panikken truer og hun bestemmer seg for å sjekke politiets twitterkonto. Håper inderlig at hun ikke finner noe der som kan oppklare hva som kan ha skjedd. Klamrer seg til tanken om at hun fikk et lite anfall og brente noe hageavfall kvelden før. 

Setningen slår mot henne som et knytteneveslag rett i magen. Fire personer savnet etter kraftig boligbrann. Brannen er under kontroll, men det er ikke mulig for brannmannskapet å søke gjennom ruinene på grunn av sikkerhet. Det er huset hans, hun kjenner igjen området, kan føle det helt inn i margen. Barna hennes. De er borte, forsvunnet i en svart masse av treverk og ruiner. 

Luften går ut av henne, og hun synker sammen på gulvet. Kroppen skjelver og hodet går i oppløsning. Sakte kommer erkjennelsen til henne, det er hun som står bak dette. Eller det er skyggen, som har formørket sinnet hennes mange ganger. Røyklukten, svidde gummisko; bevisene hagler inn over henne som iskalde snøkrystaller og legger seg om hjertet hennes. Livet hennes er over. Det er nesten som om hun har ventet på denne dagen og ønsker den velkommen. Hun fylles av en kraft hun ikke visste fantes i henne, kommer seg opp av gulvet, og går sakte ned den bratte trappen til kjelleren. Innerst i kjellerboden, under en plankehaug som fungerer som kamuflasje, finner hun det hun leter etter. Den hemmelige sekken. Ingen andre enn henne kjenner til den, ikke han, ikke barna, ingen av vennene. Det er hennes hemmelighet. Fra nå av trenger hun ingen.

Lyst til å lese mer? Bestill boken HER.